onsdag 8. april 2009

Violet hill

Så var det påskeferie, noe jeg kan si jeg er glad for. Ganske greit med fri fra skole, og det å være med familie er jo også ganske fint. Koser meg masse med mine tre tantebarn, for øvrig skal min niese døpes på mandag. Jeg er stolt fadder.
Sånn helt ellers har jeg fått helt dilla på Violet Hill - Coldplay. Nydelige sangen. Har du noen gang våknet midt på natten, og hatt en sang i hodet, og tenkt at den måtte du bare ha? Det har jeg. Det var det som skjedde med denne sangen. Siden det har jeg stort sett elsket den.

Violet Hill

It was a long and dark December
From the rooftops I remember
There was snow, white snow
Clearly I remember
From the windows they were watching
While we froze down below
When the future's architectured
By a carnival of idiots on show
You'd better lie low
If you love me, won't you let me know?

Was a long and dark December
When the banks became cathedrals
And a fox became God
Priests clutched onto bibles
Hollowed out to fit their rifles
And a cross held aloft
Bury me in armour
When I'm dead and hit the ground
My nerves are poles that unfroze
And if you love me, won't you let me know?

I don't want to be a soldier
Who the captain of some sinking ship
Would stow, far below.
So if you love me, why d'you let me go?

I took my love down to violet hill
There we sat in snow
All that time she was silent still
Said if you love me, won't you let me know?
If you love me, won't you let me know?


Sangteksten facinerer meg. Ikke handlingen, men måten den er skrevet på.
Har egentlig aldri vært spesielt fan av Coldplay. Noen sanger faller selvsagt i smak, men griper meg aldri. Denne klarte det.


In the end
I will always love you

- The poet and the pendulum - Nightwish

Hildegunn

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar